1. Innledning
I Prop. 162 L (2024–2025) har departementet vurdert at det eksisterende norske regelverket for universell utforming av IKT i hovedsak er i samsvar med CRPD. Det er derfor lagt til grunn at en inkorporering av CRPD ikke vil kreve endringer i regelverket. Etter vår vurdering bygger denne konklusjonen på en forenklet og på enkelte punkter feilaktig likestilling av WAD/DTL med CRPDs menneskerettslige forpliktelser. Dette innebærer en risiko for at Norge formelt inkorporerer CRPD, men uten å realisere de materielle rettighetene som konvensjonen gir personer med funksjonsnedsettelser.
2. WAD/DTL er standardorientert – CRPD er rettighetsorientert
Departementets argumentasjon forutsetter at WAD og CRPD i praksis stiller «sammenfallende krav». Dette er ikke riktig. WAD er et minimumsdirektiv, utviklet for å sikre harmonisering av tekniske standarder innen EU, mens CRPD er et menneskerettslig instrument som skal sikre faktisk og effektiv tilgjengelighet i praksis. Dersom WAD/DTL anses tilstrekkelig for å oppfylle CRPD, reduseres CRPD til et teknisk samsvarsdokument, i stedet for å være en garanti for rettigheter. Dette strider mot CRPD-komiteens generelle kommentarer, der det eksplisitt advares mot å anse tekniske standarder som WCAG som tilstrekkelige for å oppfylle artikkel 9. Det er påfallende at departementet ikke problematiserer dette skillet.
3. Tilgjengelighetserklæringen dokumenterer teknikk – ikke rettigheter
Departementet legger til grunn at Tilgjengelighetserklæringen, som er et WAD-tiltak, gir oversikt over IKT-tilgjengeligheten i offentlig sektor. Dette er både juridisk og praktisk misvisende. Erklæringen vurderer kun tekniske WCAG-suksesskriterier, og ikke innholdsforståelse, kognitiv tilgjengelighet eller språkbarrierer. Den sier ingenting om brukeropplevd tilgang eller om informasjonsformater er tilgjengelige for personer med lesevansker eller kognitive utfordringer. Dermed oppfyller erklæringen ikke CRPDs krav etter artiklene 9 og 21, som omhandler funksjonelle rettigheter og ikke tekniske sjekklister. Å bruke denne tekniske rapporten som grunnlag for å hevde samsvar med et inkorporert menneskerettsregime, fremstår som en alvorlig metodisk svakhet.
4. Manglende krav om alternative og forståelige formater – uforenlig med CRPD art. 21
CRPD artikkel 21 pålegger staten å sikre tilgang til offentlig informasjon i tilgjengelige formater, alternative kommunikasjonsformer, samt språk og tjenester som faktisk fungerer for målgruppen. Dette gjelder blant annet personer med lesevansker, språkvansker, kognitive utfordringer, oppmerksomhetsvansker og lav leseferdighet eller digitale ferdigheter. WAD stiller ingen krav om alternativt innhold eller tilgjengelige formater. At departementet hevder samsvar på dette området er derfor vanskelig å forene med ordlyden i artikkel 21 bokstav a–d. Det er særlig bemerkelsesverdig at departementet ikke adresserer at ikke-tekstlige behov er helt uregulert i dagens norske IKT-regelverk.
5. Praksisen i dag skaper systematisk forskjellsbehandling
En virksomhet kan anses lovlydig etter WAD ved å følge WCAG og publisere en Tilgjengelighetserklæring, men likevel gi mangelfull eller ingen reell tilgang til informasjon for personer med lese- eller kognitive vansker. Dette innebærer indirekte diskriminering etter CRPD artikkel 5, manglende tilgjengelighet etter artikkel 9 og brudd på retten til informasjon etter artikkel 21. Det er problematisk at departementet ikke vurderer risikoen for at etterlevelse av WAD kan stå i direkte motstrid til menneskerettslige krav om funksjonell og likeverdig tilgang.
6. Inkorporering av CRPD krever realitetsvurdering – ikke formalitet
Dersom CRPD får status som norsk lov, vil domstoler og klageorganer måtte anvende konvensjonen som materiell rettskilde. Et departementalt syn om «tilfredsstillende samsvar» kan da ikke bygges på et minimumsdirektiv, teknisk standardetterlevelse og rapporteringsplikt (Tilgjengelighetserklæring). Det kreves en vurdering av effekt, hindringer og faktisk tilgjengelighet – et nivå som dagens norske regulering verken vurderer eller måler. Departementets konklusjon om samsvar fremstår derfor, vurdert etter menneskerettslige metoder, som ubegrunnet.
7. Oppsummering
WAD/DTL kan ikke likestilles med CRPD, da dette er et kategorisk og rettslig feilaktig utgangspunkt. CRPD stiller krav som dagens regelverk ikke dekker, særlig når det gjelder alternative formater, kognitiv og språklig tilgjengelighet samt faktisk brukeropplevd tilgjengelighet. Tilgjengelighetserklæringen oppfyller ingen menneskerettslige krav, men dokumenterer kun tekniske forhold. Ved inkorporering må staten sikre realiserte rettigheter, ikke bare formell etterlevelse. Dagens regelverk strekker ikke til for dette formålet. Vi mener derfor at departementet må foreta en ny vurdering av samsvaret mellom WAD/DTL og CRPD – basert på menneskerettslige metoder og ikke på teknisk standardorientering – og at dette arbeidet må føre til en oppdatering av regelverket for universell utforming av IKT.
